De kan ha kommet padlende til Gjerpen flere hundre år tidligere en de tidligste til nå, av arkeologer, tidfestede steinalderboplasser i Norge.
Denne reportasjen om hola i Sørbøgrenda, som Milorg brukte under krigen, ble først skrevet for og publisert i Gjerpen Historielags medlemsblad «Hofvund» i slutten av mai 2026.
……
Skien lå dypt under vann da de første folka kom til Gjerpen. De slo seg til øverst i Brenteåsen, like ovenfor Sørbø i Sneltvedt-grenda.
Toppen stakk såvidt over det som kalles maritim grense, havets aller høyeste da istida tok slutt. Helleren de flyttet inn i lå i strandkanten da havet hadde sunket bare noen meter. Den massive brekanten var kanskje ikke lenger unna enn ved Geiteryggen.
Informasjon om helleren fant jeg i Gjepen Bygds Historie. I første kapittel «Forhistorisk tid», på side 53, skriver Terje Christensen:
Men steinalderboplassen lot seg ikke finne i Riksantikvarens kulturminnesøk!
På samme høyde over havet, ved den vesle toppen, ligger det derimot en vernet liten hole registrert som «Bergverk, gruveanlegg» fra ettererformatorisk tid (etter Luther). Inngangen til hola kan ligne vel så mye en boplass fra steinalderen.
I lys av hva bygdeboka fortalte, at det aldri kom noen arkeologer dit, er derfor helleren ikke er registrert som steinalderboplass? Eller er den «sterktvernet» – kamuflert som «gruveanlegg»? Det er greit å banke i fjellet, men ingen må dra dit for å grave i kulturlaget! Er dette kanskje et finurlig knep fra Telemark fylkes arkeologer i Team kulturarv?
Heller ikke gode venner i Gjerpen Historielag, folk med solide historiske kunnskaper, kjente til steinalder-funnene i bygdeboka. I Duttes Gamle Gjerpen nevnes de under Sneltvedt. Men ellers er det glemt. Jeg hørte bare diffuse minner, om at det lå en hytte der… og at en enslig mann hadde bodd i hytta til for lenge siden. Milorg hadde brukt plassen under krigen, ble det sagt.
Søndag 15. mars fant vi hytta
Den ligger inn mot en steil fjellvegg med litt overheng. Det dugde vel til å bygge et slags ly oppetter? Vel hjemme viste det seg at hellerens høyde over havet i bygdeboka ikke stemte overens med hyttas beliggenhet. Denne plassen lå nede i havet da det flyttet inn folk i helleren der oppe.
Berget som reiser seg like bak hytta
Bomturen ble bekreftet av Thore Helliksen, hellerens nære nabo øverst i Sørbøveien. Han visste veldig godt hvor helleren ligger – og at den heller ikke er noe gruveminne. Kanskje var det to fornminner der oppe?
Ny tur og nytt søk torsdag 19. mars. Bomtur igjen. Vi gikk inn fra turstien som går oppover fra Sørbøveien, men noe for høyt. I bustete skau med store vindfall gikk vi oss fast, og landet til slutt nede hos Thore Helliksen igjen. Han var ute på tur. Neste gang, ble vi enige om, skulle han bli med.
Dagen etter, ved nøyere studier av kulturminnekartet, kom forvirringen tilbake. «Gruveminnet» lå nå nøyaktig der Thore Helliksen hadde merket av helleren på et foto jeg hadde sendt ham på mail.
Er det likevel samme hole? Jeg sendte ham skjermdumpen med foto av «gruva».
– Ja det må det være, svarte Thore. Vi avtalte tur opp dit på palmesøndag.
Palmesøndag fant vi fram
Der vi klatret hadde Thore mange minner fra guttedagene. Det var lenge siden han hadde vært der. Før gikk det stier, langt fra like lett å ta seg til helleren nå. Ura var bratt og vanskelig. Turen gikk nokså rett oppetter mot toppen fra Sørbø, så over det flatere terrenget der oppe, med vrien forsering av flatehogst. Til vi plutselig sto rett over helleren.
Thore Helliksen: – Her lå Milorg
Et eldorado for Thore og kameratene på 1950/60-tallet. Helleren ligger i et bratt heng som går langs toppen mot vest. Utenfor hola er det i dag en diger «voll» av mosegrodde grove steinblokker – selvfølgelig også en gammel bålplass. Her hadde Thore til og med en gang overnattet på granbar sammen med fire-fem kamerater.
Skjermdump av kart som viser terrenget vest for Brenteåsen og hvor havet sto på det høyeste på slutten av istida, Så fort landet lå i dagen startet landhevingen. Havet var sunket noen meter og stranda lå utenfor helleren da helleren ble tatt i bruk av Gjerpens første innflyttere. Hytta sees nede til venstra. Thore Helliksen bolig øverst.
Snakker vi om «ny norsk rekord»?
Det er umulig for vanlige folk i dag, enn si en journalist, å vite når den første bosettingen skjedde i helleren på Brenteåsen. Kanskje vil arkeologene en gang skaffe seg en mening?
Heldig var det at de siste årtiers store vei- og jernbane-arbeider mellom Porsgrunn og Larvik sendte en skokk arkeologer ut i marka. Der nede ligger nå historiske Pauler. Det er den til nå aller eldste arkeolog-godkjente steinalderboplass i hele Oslofjorden. Førsteplassen tok Vestfold fra Østfold, som siden 1963 kunne briske seg med 10 000 år gamle Høgnipen.
Pauler-bosettingen har arkeologene datert noe eldre – til 10 400 år før nåtid. Den ligger i dag 60 meter over havet. Helleren i Brentåsen ligger på 150 meter. Hola i Brenteåsen kan ha blitt tatt i bruk lenge før Pauler steg opp av havet. Det åpner perspektiver!
Geologene har forsket grundig, i små, små trinn, på forandringene «da landet steg av havet». Dagens løsmasser, ulike kvaliteter sand, grus, stein og kvikkleire, gir oss tidsperspektivene rundt «da landet ble til». Noen få hundreår kan leses i det som ligger igjen etter at isen trakk seg tilbake.
Da isen forsvant, var det ikke med en kontinuerlig nedsmelting. Brekanten lå ved Geiteryggen, litt fram og tilbake, i flere hundre år. Det var i yngre dryas, 12 700 til for 11 500 år siden. Brenteåsen lå muligvis i dagen enda tidligere. Da var landskapet utenfor isen omtrent som på Grønland i dag.
Herfra kan vi, for å nærme oss «saken», gå tilbake til arkeologene. Hvem var det som ved istidas slutt levde nord for Alpene? Hva levde de av? Og hvorfor kom de hit?
Stikkordet er Sel
Generasjoner av arkeologer har kjørt på reinsdyr som drivkraft for folkevandringen mot nord (Ahrensburgkulturen), og at folk kom gående på land. For ikke lenge siden kom det et grunnleggende skifte i vitenskapen. Noen arkeologer mente de kom padlende i selskinnsbåter, og at også steinalderfolket var en havgående kultur. Debatten i akademiske tidsskrifter og bøker er fortsatt diger. Det alle er enige om, er at det må forskes mer.
Båt-teorien har holdt vann. Etter hvert har det kommet fram en bredere forklaring på innvandringen. Hvorfor de kom, hva de jaktet på og hva de spiste, kan nå beskrives. De mange flere boplasser som siden tusenårskiftet er gravd ut og forsket på av arkeologer, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge, har gitt slike funn. Med bedre verktøy for analyse kommer vi nå nærmere. Ny teknologi får fram de fineste detaljer rundt livet de levde, og mer nøyaktig når de levde.
Selen er i en særstilling. Til båt og telt var selskinn egnet og nødvendig – selve kulturbæreren bokstavelig talt. Selen var vel også lettere å jakte på en reinsdyra. I slaktet fikk de mange verdifulle ressurser. Nyeste i arkeologien er funn av selspekk ved fyring og koking, sikkert også til lys i mørke netter.
Denne typen jegere – så fort det var sel å hente i Gjerpen – kan de ha slått seg til ganske nær brekanten, for eksempel ved toppen av Brenteåsen. Den var da en liten holme som såvidt stakk opp av havet. Veldig typisk, akkurat som beskrevet av arkeologene om slike steder. Her var det både sel og husly.
Jegerfamilien har utvilsomt hatt bra nytte av helleren. Et av funnene fra 1942, en pren, tyder på det. Det er en selskinn-synål. Da var havkanten som nevnt 100 meter høyere – og tidligere! – enn på Paulers tid.
•••
Arkeologene i Milorg*
I 1942 ble helleren i Brenteåsen gjenstand for arkeologisk undersøkelse. Det kom fram funn av gjenstander fra pionertiden i eldre steinalder. Utgravningen ble gjort av medlemmer i Milorg. De brukte helleren der oppe som utsikts- og skjulested i okkupasjonsårene. Utgravningen ble gjort helt «etter boka»; …prenen lå ca. 20 cm dypt i grus og stein sammen med beinrester… osv.
Den faglige beskrivelsen med katalognummer hos Oldsaksamlingen er også så faglig som det går an. Den finnes i Årbok for Universitets Oldsaksamling 1954/55 (skjermdump fra Nasjonalbibliotekets «Bokhylla»).
* oppdartert Finneren var Reidar Løberg 9 år gml.