Men sikkert litt mer som på Henriks tid IN ENGLISH
«Nye Venstøp» skal bli klar til 200-årsjubileet for Henrik Ibsens fødsel i 2028. Den store grua som sto der da Henrik vokste opp er der allerede – på plakaten. (Alle fotos © Per Helge Berreford - klikk for stort bilde)
Under en omvisning på Ibsens Venstøp i august 2020 så deler av bygningens interiør ut som under «utgravningen av Osebergskipet». Den gang, under coronaen, var det arkitekt Finn Christiansen fra Porsgrunn som viste oss rundt. De bygningsarkeologiske undersøkelser var begynt; arbeidet for å finne fram slikt som kan fortelle hvordan det kanskje faktisk var der den gang i Henrik Ibsens barneår.
En av de store oppdagelsene i starten av «utgravningene» var sporene etter ei grue med bakerovn utenfor «pikeværelset». En diger en! Omrisset av fundamenteringen lå der tydelig da gulvene i denne eldste delen av huset ble revet opp. Også plastrøret fra det offentlige «restaureringsarbeidet» en gang på 1980-tallet.
Ikke så lenge etter Ibsens tid ble Venstøp en tomannsbolig. Grua, bakerovnen og pipa som sto her forsvant. Romdelingen ble ny. Sommeren 2022 ble det hentet opp åtte kubikkmeter leire fra Venstøp-området. Den tar frosten i løpet av vinteren. Dermed blir den en smidigere leire når grua mures opp denne våren. Romdelerne var av nyere dato. Finn Christiansen står omtrent der grua med den store bakerovnen var.
••••
I slutten av oktober 2022 tok museumshåndverker Karina Børven imot på Venstøp. Nå var utgravningene kommet enda lenger; «inn til beinet» så å si. Men det var tydeligere hva som kommer. Jammen har hun holdt på! Det var både revet videre og restaurert en hel del innendørs. Interiøret er i dag enda mer «nakent». Hun har revet romdelerne og gjort klart for murerne til våren. Pipa er av nyere dato, steinen skal gjenbrukes. Pipa fra grua og bakerovnen hadde et annet løp! Hvor den gikk oppdaget Finn Christiansen etter nøye saumfaring på loftet.
Da Finn Christiansen viste omkring i 2020 var spørsmålet: Ville det bli mulig økonomisk å tilbakeføre bygningen «etter alle kunstens regler» – òg gjøre den ferdig til 20. mars 2028. Da kommer Henrik Ibsens 200 års fødselsdags jubileum!
For eksempel var selve stasstua en utfordring, fortalte han. Inndelingsmessig og særlig interiørhåndverksmessig hadde de funnet mye upassende. Som i flere andre deler av huset. Museumsfolk restaurerte etter beste evne, rundt 1980 antas det, slik forestillingene og ferdighetene var da.
Nivået blant tradisjonshåndverkere er mange hakk høyere nå. Men det tar tid, og koster penger. Karina Børven er ikke i tvil om at alt blir i orden til 2028.
••••
Ute har museet allerede ferdig en råtereparert og nymalt fasade mot vest. Døren som var der sist er flyttet, egentlig borte. Mot syd er det nå en «avkledd» gavlvegg med platebeslåtte vinduer, med et ruvende stilas foran. Her blir det tidsriktige viduer og panel.
På et av bildene litt lenger nede til høyre, fra 2020, peker Finn Christiansen på der de fant den riktige tapeten, den som Henrik har sett. Rommet ligger innenfor storstua, på baksiden av huset. Trolig var det dagligstua for familien Ibsen. Bygningsarkeologene var da ferdige. Tapet- og fargeprøver er siden studert i mikroskop, og kanskje funnet?
Nedenfor har Karina Børven rensket og gjort klart for tradisjonshåndverkerne. Pipa er borte. I takstpapirene Jørgen Haave fant var det kanskje ikke noen ovn eller peis her den gang? Alt som skal tilbake interiørmessig skal gjøres slik det ble gjort på Henriks tid. Lenger ned viser Karina hvor den ekte hussoppen har herjet, og et nytømret hjørne. Steinene, fortsatt soppbefengt, skal renses og kanskje gjenbrukes.
••••
Det var i 2017 bomben ble sluppet. Historikeren Jørgen Haave ved Telemark museum sto fram i TA og fortalte: Huset, slik det i årevis var blitt presentert, er ikke representativt for hvordan det var i årene Henrik Ibsen vokste opp der. Langt derifra. Nyoppdagede skriftlige kilder, særlig noen branntakster, kastet nytt lys på dette.
Haaves bok «Familien Ibsen» var sluppet. Der følger han hvert eneste medlem av familien Ibsen – fra vugge til grav, inklusive hans uekte sønn.
Denne utgivelsen fra 2017 vil forbli et vendepunkt i den rikholdige Ibsen-litteraturen. Her snus fokus fra Snipetorp til Venstøp. Fakta og begivenheter som var ukjent eller skjøvet til side, legges fram. En utholdenhetsprøve for forfatteren – og en faglitterær begivenhet!
«Det har vært mye synsing rundt datoer og Ibsens familie opp gjennom tidene. Mange bøker om dikteren fra Skien har vært preget av ønsketenkning.» Sa museumsleder Erik Edvardsen ved Ibsenmuseet i Oslo til TA i 2017.
Han la til: «På Venstøp la Henrik Ibsen grunnlaget for sitt forfatterskap. Jeg ser mange paralleller til Shakespeares Stratford. Folk valfarter til Shakespeares fødested. Jeg synes Skien kommune må konsentrere seg om det som er virkelig.» Dette ble startskuddet for innsatsen som pågår på eiendommen i dag.
••••
Henriks familie bodde slett ikke, som det er blitt hevdet, i fattigslige kår på Venstøp. Ibsens Venstøp var et aristokratisk hjem, farens økonomiske blundere til tross. Han hadde dog større omhu for fasaden. «Flott, sett fra gaten» måtte det være, fortalte Finn Christiansen.
Men hverken fasaden eller rom og funksjoner har i årene etter fått være slik de den gang var. Den søte entreen omviserne har tatt oss inn i, med søskenflokkens navnelapper på knaggene, er ren fantasi. Det var ingen dør på hele fasaden! Den som er der nå er flyttet litt til høyre på veggen, og er til daglig bak anonyme skjuldører. Et kompromiss. En dør er jo kjekt å ha, som Karina sa.
I andre deler av det store huset, særlig mot nordøst, mot bryggerhuset, har man sparsomt med kilder på hvordan det faktisk har vært den gang. Siden det ikke var dør på den lange vestveggen er det fortsatt usikkert hvor folk gikk inn og ut i huset. Det må bli noen «kanskje» i tilbakeføringen.
Likevel; vi begynner å skimte det som kommer – når arbeidet er ferdig. Tegningene Jørgen Haave fant fram til gir føringene. Vannklosettet og dusjen, som sto ved trappa opp til det berømte loftet, er borte. Trappa skal flyttes og endre løp. Både her og ellers i de eldre delene er det rensket opp. Bare stasstua så i oktober 2022 omtrent slik ut som på bildet lenger oppe fra 2020.
••••
Å finne tilbake til, og å bruke, de gamle håndverksteknikkene – helt tilbake til steinalderens flintknakking – er blitt den nyeste trenden innen arkeologi. Både arkeologer og tradisjonshåndverkere har forsket og eksperimentert fram metoder og fremfor alt ferdigheter. Det går under betegnelsen eksperimentell arkeologi.
Nå om dagen er sjangeren ikke minst synlig i alt som skjer rundt gjenskaping av vikingtidens hus, klær og redskaper. Det finnes etter hvert folk med ferdigheter på det meste av «slik de gjorde det før». Også på Ibsens Venstøp ble det brukt materialer, verktøy og teknikk det må forskes på før de kan tas i bruk igjen.
Det er mange typer håndverkere Telemark Museum må engasjere etter hvert, murer til grua for eksempel. Karina har plukket fra hverandre restene så langt det går før pipa ramler ned, rensket steinene og lagt de pent i stabel. En hovedregel i denne type arbeid er gjenbruk. Så mye som mulig skal være originalt. Tradisjonsmalere skal gjenskape stasstua.
Tilbakeføringsprosjektet startet for alvor i fjor. Karina har hatt det daglige arbeidet med å renske opp og skaffe oversikt over oppgavene som venter. Spennende! sier hun. Nesten nerdete.
Som dette med vindusglass. Ikke alle de små glassrutene er hele eller originale lenger, men mange er det! Så hva gjør man da? Forsker på glassblåsing til vindusglass den gang de originale glassene ble laget.
Det var to metoder. En eldgammel kalt Taffelglass, en metode kjent fra før år 0 – og Kronglass. Denne metoden ble utviklet av glassblåsere i Frankrike på 1300-tallet, men ble holdt hemmelig. På 1600-tallet kom den i bruk i engelske glasshytter. Begge typer ble fra midten av 1700-tallet også produsert i Norge. Mest Taffelglass – til Kronglass «vant» midt på 1800-tallet.
Både Taffelglass og Kronglass finnes i vinduene på Venstøp. De har ulikt «liv» når lyset gir dem et skinn forteller Karina. Taffelglass, som er flatere – og sprøere, har et preg som når det farer en liten bris over et tjern. Kronglass har et mønster som når du slipper en stein i vannet. Glasset i vinduene er bare en liten rute av den store, flate sirkelen fra glassblåsingen. Ingen behersker disse måtene å blåse ruteglass, vel å merke i den størrelsen de fikk til før. Men Karina kjenner til det eneste glassblåseriet ute i Europa som kommer nærmest.
Så er det selve huset, treverkets forfatning. Stokkmaur – og ekte hussopp! har herjet langt inn i bygningen. Det soppbefengte hjørnet med vegg ut mot gangen, som Karina berget ved å felle inn nytt tømmer, ble tømret som i gamle dager – en helt vanlig reparasjon som er foretatt i tømmerhus til alle tider. På «gammelmåte» bruker hun også når listverk skal tilbake og det skal dyttes mose i glipa bak. Den finner hun på Skotfoss.
Eller det dukker opp mysterier, pussige områder. Da hun fant glassbiter i tømmerveggen bak panelet var det et ukjent fenomen i bevaringsmiljøet. Tømringen er den eldste i huset, fra en 1600-talls årestue. Men en gang har det altså vært tilgjengelig knust glass mens tømmeret lå åpent. Trolig ble det lagt i sprekkene mot museplagen.
Noe listverk som var maltraktert av husbukk høvlet hun likevel forsiktig til gjenbruk. Men så traff avretterstålet metall! Men dette var ikke spiker, som hun med en gang trodde. Det var bly!? Måtte være inngrodd mens treet sto oppreist. Hagl fra et munnladningsgevær fikk hun vite, slike som ble brukt på bjørnejakt. De har blitt med med fra skogen en god stund etter at bjørnen ble skutt. Avskogingen rundt jernverket er kjent stoff, kanskje var det den eneste furua med listkvalitet i igjen?
••••
Fra fotosafarien vår i slutten av oktober 2022. På andre siden av veien var hele jordet avdekket. Gravemaskinen var igang. Forberedelser til parkeringsplassen som selvsagt må på plass til 2028? Ingen parkeringsplass dette nei! Utbedring av vann og avløp for de to husene like nedenfor, på brinken i sør. Ikke kommunal eiendom! Her får noen et stykke å gå.