
Magne Kortner skriver uttømmende, likevel forbilledlig kort. Tidligere publisert stoff om ruinens forhistorie presenteres og drøftes. Kapitlet finner jeg i «Rusleturer i lokalhistorien» (Oluf Rasmussens forlag 1989). Tittelen sier alt: «Sfinxen…» Hele historien er ikke kommet for dagen. Her lurer noen hemmeligheter?! Det harmonerer godt med at det i år føyer seg til noe helt nytt, noe ingen har sett – ennå.
«Rusleturer i lokalhistorien» har jeg sett flere eksemplarer av i antikvariatene. Du kan lese boka i sin helhet på Nasjonalbibliotekets nettsted her: https://www.nb.no/items/3965fc417eec843507c3868c48bb807b?page=0&searchText=Magne%20Kortner
Dag Eilivssøn
Kortner sparker i små og store steiner på rusleturen. Her kommer noen av dem.
Som skolemann starter han såklart med gjeldende konsensus, dog litt ovalt: Kapitelkirken har befunnet seg på Dag Eilivssøns gamle hovedsete, Bratsberg gård… Liten tvil om det.
…idag [er det] bare kirkeruinene på Kapitelberget som kan fortelle om den middelalderske storhetstid som Dag-ætten på Bratsberg la grunnen til. … sikkert! Men så:
…Skal vi tro historikerne – og det må vi – ble kirken bygget av Dag Eilivssøn allerede i begynnelsen av 1100-tallet.
Jeg merker meg at Kortner er trofast mot de gamle autoriteter – slike som Gerhard Fisher, også når det gjelder stavemåtene på sentrale navn. Eilivssøn og Kapitelberget. Ø og ikke O, én t og ikke to.
I hele mitt liv, fra jeg såvidt kunne snakke – og ikke så sjelden dristet meg bort dit, har jeg sagt og skrevet Kapittelberget, med to t’er. Kapitél har neppe noen gang tilhørt ordforrådet til andre enn gamle kirkebyggere og spesielt interesserte. Kapittel derimot ble nevnt titt og ofte på søndagsskolen nede på Bloms Minde i Øvregate. Helt naturlig med Kapittelberget…
Skidan, Scheen og Skien
På samme vis: Stavemåten den gang Dag Eilivsson (100 år tidligere Eilifssøn) ble døpt tør være lite kjent i dag. Det blir som med Skidan, Scheen og Skien. Etter som tidene skifter kommer nye stavemåter og nye assosiative knagger.
Ikke så sikkert lenger: Var det løypeski eller var det bare plank fra sagbrukene? Eller var det skillet mellom høvdingene på hver sin side av elva? Klosterbyggeren på Bratsberg mot andre store vikingslekter på høydedraget over i Solum, i lag med enda større grener på Akkerhaugen?
Får vi fastslått et rasert munkekloster her før Dag Eilivsson dukket opp, vil det kanskje rydde litt opp i det siste spørsmålet.
P.S. Fisher bruker det arkitektoniske kapitél som årsak til en t i Kapitelberget. Einar Østvedt mener, i «Nonnene på Gimsøy», at det bibelske kapittel ligger til grunn. Han har en lang og grundig redegjørelse. Men fortsatt bruker han én t. Dette kommer jeg tilbake til.
Ny jungel
I tida rundt 1950 da Magne Kortner bodde i nabohuset i Camilla Collets vei – jeg som smågutt, Magne som eldste gutten i gata (11 år imellom) – opplevde jeg Kapitelberget akkurat slik han forteller at det var der borte. Da hadde …freden senket seg til de grader over stedet at jungelen i Kapitel-lia gav tilhold for pokerspillere og omstreifende individer. Og, kan jeg tilføye, hytter og gjemmesteder ordnet av oss smågutter. Slik kunne vi følge med på hva som skjedde der borte.
Kortner kan ikke la være …å antyde at de nedbrytende makter må ha hatt god hjelp av lokale borgere og bønder. C. N. Schwach antyder da også dette i sitt romantisk-fabulerende dikt «Fyrren på Kapitelberget», gjengitt i «Correspondenten i november 1850.
Et evigvarende trekk i «bybildet» som Schwach (og Kortner) observerer her?
Schwachs besværelser handlet om ruinens skjebne etter den sensasjonelle «oppdagelsen» i 1783. Kortner gjengir hele Kanseliråd Løvenskiolds overstadige beskrivelse publisert i 1784. 70 år senere var altså Kapittelberget «borte i skauen» igjen.
Flere oppdagelser
Kapitelkirken var et konglomerat av arkitektoniske eiendommeligheter, og dermed fikk ruinen interesse langt ut over det rent lokalhistoriske, fortsetter Kortner. Litteraturen rundt ruinen har blitt omfattende med mange detaljer. Han har lest og referer det meste. Mye interessant er kommet til etter Gerhard Fischer.
Adjunkt Jonas Hansen gjorde i sin tid en rekke skarpsindige detaljiaktagelser på Kapitelberget. Han var bl.a. en av de første som undret seg over hvorfor kirkens grunnmur og dens vegger ikke stemmer helt overens.
«Sfinxen på Kapitelberget» er et lite oppslagsverk for den som vil fordype seg i alle detaljene – vil forberede seg på diskusjonen som kommer i 2025 om et mulig munkekloster. Etter hugne steiner, runene og det hele kommer Magne Kortner til overleveringen av den restaurerte ruinen i 1932. Han siterer daværende ordfører Jørgen Bøhle:
«Vi for vår del skal forsøke å bevare dette minnet med ansvarsfullhet og pietet. Og det er mitt håp at ikke bare vi, den nulevende slekt, vil gjøre det, men også de kommende slekter.»
Så er Kortner framme ved nåtid – på slutten av 1980-tallet:
I dag kan man spørre seg om det er levet opp til disse vakre ord. Det mest konkrete svar får en ved selvsyn. Runetegnene er delvis spolert av tankeløse unger. Der det før vokste gress, griner nå murenes svarte asfalttak mot himmelen…