Fra Einar Østveds store produksjon ble det denne boka som kom til hånde. Flaks og uflaks får jeg si, både for han og meg. Jeg hentet den ut av hylla, bladde litt, så mange fotos fra Kapitelberget der, og la den i bunken. Etter Fisher, Kortner og flere ukers lesning av annet stoff om kristningen av Norge, særlig det jeg fant på nettet, ble det Østveds tur.
Østvedt hadde «i min tid», den gangen «jeg levde», en finger med i det meste som foregikk i Skien. Han stiftet «Selskapet til Skien Bys Vel». Stiftelsesmøtet 14. september 1961 skjedde i bankettsalen på Høyers hotell – til tonene av Chopins Ballade nummer 3 i Ass dur. Det ble utallige bøker. Både egenutgivelser og et par, tre titalls i serien «Byminner» utgitt av Byforeningen, som Østvedt gjerne brukte som kortform i omtaler. Jeg har de fleste av begge kategorier utgivelser i hylla. «Nonneklosteret på Gimsøy» av Einar Østvedt er i første kategori.
Det tok meg noen dager før jeg skjønte «Østvedts metode». Det kom etter å ha buttet i flere dager i første kapittel, «Lendemannsætten på Bratsberg». Etter ferdig lesning av hele boka, er det det å si at dette første kapitlet burde ha vært tatt ut før trykking. Ikke mye om nonneklosteret på disse ti første sidene, vi får høre nok om de samme vikingene lenger ute.
••••
Nå kan vi alle, med noen tastetrykk, lese «Nonneklosteret på Gimsøy» i sin helhet på Nasjonalbibliotekets nettsider (link til boka). I det videre blir det derfor mest mine betraktninger rundt denne utgivelsen, litt om hva som kan bli interessant i lys av historiker Eystein M. Andersens nye tanker om Kapitelbergets opprinnelse.
Lendemannsætten på Bratsberg
Føste kapittel starter slik: Selv om sagaen ikke nevner noe om dette, må vi tro at Gimsøy kloster ble grunnlagt av Magnus Berrføtts lendmann Dag Eilivsson, som fulgte kongen på hans hærtog…. Litt ovalt i begynnelsen om riktigheten, men det varer ikke lenge før tvilen er gjort til skamme. På mer enn seks tette sider brødtekst kommer så en drøss vikinger som erter ut av en sekk. Levende beskrevet, nesten som i et filmmanus.
Allerede her møter vi en «må vi tro».
I tid starter vikingløpet i dette kapitlet med en tippoldefar – den vidspurte Håkon jarl, som ble drept av trellen Kark i 995. Det ender i år 1161; … en dag like over nyttår … var Gregorius i ferd med å føre sine menn over en islagt elv, Bäveån ved Udevalla. Her var ulykken ute etter ham. I det han snur seg og oppfordret sitt følge til å vise forsiktighet, brister isen plutselig under ham. … og like etter ble han truffet av en dødbringende pil i strupen.
Etter to gjennomlesninger med noen dagers mellomrom, siste gang med nøye notater, gikk jeg til sengs i villrede. Hvor mange generasjoner ble det? Kunne det være så mange i løpet av så kort tid? Må jeg pugge dette?
Det er tydelig at Østvedt skriver for folk som har pugget kongerekka. Den hadde jeg nå såvidt på stell, men her kom kjente og mindre kjente vikinger i assosiativ orden. Så kom tanken; hvorfor denne «langhalmen» her? Stoff som han og andre hadde levert i lange baner forlengst.
Østvedts metode
Det var da jeg våknet på morgenen og så utgivelsen i sin helhet, selve bokprosjektet – med kapitlene etter – at jeg skjønte «Østvedts metode». «Aldri en dag uten en linje» ringte i ørene, Østvedts motto og tittel på biografien om ham. Jeg kikket på forordet igjen. Nå skjønte jeg alvoret i å måtte etterleve et sånt motto. Hva det fører til som forfatter. (Klikk på det for større lesbarhet)
Jeg «ser» ham sykle innom setteriet borte ved kjerka hos Oluf Rasmussen, dag etter dag, med de neste linjene han har hentet fram fra skuffen. Sjekk med en som husket bedret: Østvedt hadde moped. Og alpelue. Den hadde jeg glemt.
Nonneboka
Den endeløse, tette brødsatsen, side etter side uten pause – det vil si uten blanklinjer, markering eller mellomtittel når handlingen skifter. For en som har tilbragt et yrkesliv i denne bransjen sier det mye, ikke bare om form og innhold, også metode. Man kjenner seg igjen. Fallgruber inkludert.
Fra meget ung, knapt tenåring, gikk jeg inn og ut hos Oluf Rasmussen. Fikk tegne ut offsetoriginaler, blant annet til Østvedt-omslag. Senere, i ca. 50 år, ble det aviser, blader og bøker.
Østvedt er ærligheten selv i forordet. Leses det med sideblikk er det lett å forstå hva han bakset med. Der kommer også bokas mest spennende opplysning i vår tid:
Jeg er ikke i tvil om at det fremdeles eksisterer helt ukjente kilder – særlig i utenlandske arkiver – som med tiden vil kaste et enda klarere lys over Gimøy klosters mer enn 400-årige historie.
Nonnene
I neste kapittel; «Benediktinerordenen og klosteret på Gimsøy» trer klosterlivet og nonnene fram, med Sigrid Undset både som forfatter- og historiker-forbilde.
I dette kapitlet er det prosa; levendegjøring av et ufattelig antall tørre fakta rundt middelalderens handel og vandel. Østvedt gaper over alt som til da var funnet i abedissenes protokoller, og i noen få bevarte brev.
Noe særlig annet enn økonomiske transaksjoner var det ikke der. Magre greier, det understreker Østvedt mange ganger. Her som ellers i boka, spesielt fra de første 4-500 årene, blir det mye…
– Men alt peker i retning av at…
– Man må tro at det har stått i nær forbindelse med…
– Noe over en mannsalder senere må en tro…
– Det er intet i veien for at også…
Med litt variasjon drysses slike formuleringer utover i den detaljrike beretningen. Fra side 20 til side 41 løper brødsatsen, kun avbrutt ved illustrasjonene. Siden nonneklosteret er utenfor vårt tema legger jeg ved, som eksempel på «Østvedts metode», en hel side fra dette kapitlet . (Klikk på det for større lesbarhet)
Kapitelberget
I tredje kapittel – «Kirken på Kapitelberget», bærer det opp på Bratsberg igjen, lenge. Kultur- og tidsmessig, så tett opp til nonnes kloster, passer det jo. Kildene tømmes til bunns. Der Magne Kortner siterte én strofe fra Schwachs «Fyrren paa Bratsberg», kommer hos Østvedt hele diktet – over mer enn to sider til slutt i kapitlet. Dette svinger det jo av! Schwach er mannen!
Senere i føljetongen kommer Schwach, men like gjerne lifte dette salige diktet her og nå. (Klikk på dem for lesbarhet)
Tilbake til Østvedt. Han snur og vender på hver eneste «stein». Alt han har funnet i bøkene om ruinen så langt. Kapitlet er vel verdt et studium nå, før den nye historien om munker. Så mange teorier og grubling som presenteres, vil dette bli interessant i neste runde.
Noen smakebiter:
…er det rimelig å anta at Gregorius’ fiende kong Øystein ikke har latt kirken brenne da han svidde Bratsberg gård av til grunnen i 1156. Alt tyder på at kirken er blitt benyttet av Gimsøy kloster helt til reformasjonen førte til dets nedleggelse.
Når Østvedt har kommet seg forbi de gravende og spekulerende arkeologer begynner det å svinge igjen – rundt nonnene. Når han etter et linjeskift (øverst på side 48) kommer til…
Det er ikke så underlig at en halvveis nedgravd ruin som kirken på Kapitelberget måte gi næring til folkefantasien.
…hentes P.A. Munchs «lærde brev» fram fra glemselen, særlig det han hadde skrevet om «kjempevisen om Axel og Valborg».
Det underlige er at Munch på grunnlag av de opplysningene han selv hadde fått om saken, synes å være fast overbevist om at handlingen i denne, særlig i Danmark, kjente folkevisen må henlegges til Gimsøy kloster og Bratsbeg gård.
Så kommer side på side med middelalderromantikk, populært stoff den dag i dag. På side 55 vikler Østvedt seg ut av sagnet – en romantisk affære som handler om en luftbro mellom nonneklosteret og gården på Bratsberg. Derfra er det nonnene og klosterlivet igjen.
Kapittel eller kapitél?
I «Nonneklosteret på Gimsøy» peker Einar Østvedt på katolske ritualer og kapittel i bibelsk forstand. Gerhard Fisher hadde arkitekturens kapitél som forklaring i «Kryptkirken på Kapitelberget».
Kanskje vi snart kan skrive Kapittelberget? – som jeg har gjort inntil nylig.
Einar Østvedt gikk grundig til verks, se nedenfor fra side 44. (Klikk på den for bedre lesbarhet)
P.S. Det er kanskje litt pussig at nonnene dro opp på Kapitelberget både for å gjøre sine forretninger «i fred og ro» – og lese høyt fra bibelen for forbipasserende. Om jeg leser Østvedt riktig her…